Jeg vet meg en søvn i Jesu navn,
den kveger de trette lemmer.
Der redes en seng i jordens favn,
så moderlig hun meg gjemmer.
Min sjel er hos Gud i himmerik
og sorgene sine glemmer.

Jeg vet meg en aftentime god
og lengter vel somme tider
når jeg er av reisen trett og mod,
og dagen så tungsomt skrider.
Jeg ville til sengs så gjerne gå,
og sovne inn søtt omsider.

Jeg vet meg en morgen lys og skjønn,
der synges i livsens lunder,
da kommer han, Guds velsigned’ Sønn,
med lystelig ord i munne.
Da vekker han oss av søvne opp
alt uti så sæle stunder.

Den morgen, den har jeg meg så kjær
og drager den titt til minne.
Da synge jeg må og se den nær,
den sol som strør gull på tinde,
som småfuglen ut mot morgenstund
opp under de høye linde.

Da treder Guds Sønn til gravens hus,
hans røst i all verden høres.
Da brytes alt stengsel ned i grus,
de dype havsgrunner røres.
Han roper: Du døde, kom her ut!
Og frem vi forklaret føres!

Da åpnes den dør til himlens stad,
der nevnes de kårnes navne.
Gud, la oss da alle møtes glad
og ingen av våre savne!
Det unne oss Gud for Kristi blod,
vi måtte i himlen havne!