Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.

Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.

Jeg så ham som mann i den modnere sommer,
da synderen skalv for den hellige dommer,
da hjertet slo tungt og mitt hode var senket
og dødstanken strengt hadde livsmotet lenket.

Først da fikk jeg kjenne hans salige nåde,
først da løstes korsets, forargelsens gåte,
først da lærte hjertet å favne den byrde
som han har meg rakt, den forbarmende hyrde.

Først da fikk jeg sagt ham hva før jeg ei visste,
at han er den første og han blir den siste,
først da fikk jeg sagt at med ham vil jeg følge
i liv som på dødens den rullende bølge.

Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.